SKJØNNHETEN I UDYRET 

- mulige betraktninger av Astri Tonoians Kvitebjørn

av Morten Traavik

​

Gjennom alle tider og i alle mytologier finnes menneskets forestilling om det man i nordisk folketro kaller hamløpere: menneskelige eller dyriske vesener som kan skifte ham (skikkelse, fremtoning, skinn eller kropp). Forvandlingen skjer enten frivillig gjennom bruk av egne overnaturlige evner eller "superkrefter", eller ufrivillig om man har havnet på kant hos guder, trollmenn, hekser eller andre med makt til 


å forbanne eller fortrylle, slik som i folkeeventyret "Kvitebjørn Kong Valemon". 



Ett eksempel på mørkere, ondsinnede og monstrøse varianter av folkeeventyrenes forheksede (og forelskede) prinser er mannbjørnen, sjeldnere også kalt hambjørn og varbjørn (verr betød «mann» på norrønt). Flere naturmystiske sagn forteller om hvordan mannbjørner overtok rovdyrets naturlige villskap og blodtørst, men også dets mot og list, for å skade mennesker og husdyr, ofte med stor råskap. 





Skulptørens håndfaste transformering av det formløse, primale materialet: leire, stein, tre, metall - kan også sees som en form for hamskifte og, dessuten, gjensidig forhekselse/forelskelse mellom kunstneren og kunstverket, skaperen og det skapte. 




Mye av Astri Tonoians kunstnerskap kretser rundt dyr- og menneskelignende vesener i ulike stadier av hamskifte. (Eller om man vil, metamorfoser.) Ofte finner vi dem i den tonioanske faunaen tilsynelatende i en tilstand av dyp og kanskje evig søvn, krøllet sammen rundt sin egen, myke kjerne som en baby-armadillo, eller utstrakt i sideleie som strandede og/eller skadede sjødyr. 



Men med skulpturen og ikke minst tittelen "Kvitebjørn" (2024) fletter Tonoian en ny ham av disse tematiske røde trådene fra eget kunstnerskap - det nye fabelvesenet kvinnebjørn (såvidt jeg kan bedømme, Homo sapiens spleiset med Ursus maritimus). Her har den forheksede prinsen i bjørneham og prinsessen han bærer vart på ryggen, som i Kittelsens klassiske maleri, ikke bare byttet plass men også smeltet sammen til ett. 



Det hypernaturalistiske isbjørnhodet, ett av mange tegn på Tonoians håndverksmessige virtuositet og nitide detaljarbeid, og som ville gjort stas på enhver storviltjegers trofévegg, brøler, ler, stønner, gråter her ut sin smerte, raseri, sorg, ekstase dypt nede fra magen til en yppig kvinnekropp. Videre nedover under beltestedet er enda en mulig metamorfose på gang: skapningens veldreide kvinnelår spriker utfordrende og/eller forsvarsløst rundt en kjønnsåpning som er hårløs som et barns. 



Den myke kjernen, the underbelly, er her blottet og ubeskyttet - frivillig eller ufrivillig, som forvandlingene i eventyrene. Hva er det vi som betraktere egentlig er vitner til her - et parringsbrøl eller smerteskrik? Et kommende angrep eller nylig overgrep? Er kvinnebjørnen på vei opp for å kaste seg over fienden, eller synker den skadeskutt sammen? Dette er stoffet som både drømmer og mareritt er laget av, og Tonoian lar vektingen av dem bli opp til oss - øyet som ser. 



I Tonoians dypt empatiske og holistiske kunstneriske praksis speiles naturen og kulturen i hverandre, i en stadig påminnelse om deres felles opphav. 



Morten Traavik, mars 2024 


​

                                                                                                                                    (publisert i Minerva, 26.06.24)

​